Paperback, 249 pages
Langue : English
Publié 14 mars 1989 par Sphere Books Limited.
The man in black fled across the desert, and the gunslinger followed...
As the world moved on he followed, for a nameless time. Naked between the unforgiving sun and the sterile sand, blind in the bowels of the mountains where no light penetrates, shadowed by dangers both magic and physical, the gunslinger moved steadily on his destined path.
For beyond the hazards of the way - the crazed seer, the speaking demon, the slow mutants, the undead boy, and yet stranger sorceries - he would hear, on the night that was ten years long, of the Dark Tower. Nexus of Time and Space, the tower where he would one day come, winding his horn for some unimaginable final battle...
(Source: back cover)
This book feels like a prologue to The Drawing of the Three and the epic to follow. I'll be honest: I'm not certain readers would be missing much if they skipped The Gunslinger entirely and relied solely on "The Argument" at the beginning of The Drawing of the Three to catch them up 🤷♂️
Fra den første gangen jeg leste The Gunslinger, husket jeg den som en røff bok, åpenbart skrevet av en nittenåring, upolert og uerfaren.
Jeg husket feil. Kanskje ble jeg farget av forordet til King, hvor han forteller om å være nitten år og uerfaren, men med store drømmer. Kanskje fulgte jeg ikke godt nok med mens jeg leste. Kanskje trengte jeg å lese boka på nytt med en viss kjennskap til personene, verdenen og historien. Kanskje (sannsynligvis) er det alt dette.
Det er noe med The Dark Towers sykliske og drømmeaktige struktur som treffer meg, og som treffer meg spesielt godt fordi det er så mye informasjon i denne boka jeg husker fra senere, men ikke herfra. Ordene og setningene jeg for syv år siden husket som et løfte om noe større som kommer, slår meg nå ned i støvlene med en massivitet og en styrke, og selv om jeg …
Fra den første gangen jeg leste The Gunslinger, husket jeg den som en røff bok, åpenbart skrevet av en nittenåring, upolert og uerfaren.
Jeg husket feil. Kanskje ble jeg farget av forordet til King, hvor han forteller om å være nitten år og uerfaren, men med store drømmer. Kanskje fulgte jeg ikke godt nok med mens jeg leste. Kanskje trengte jeg å lese boka på nytt med en viss kjennskap til personene, verdenen og historien. Kanskje (sannsynligvis) er det alt dette.
Det er noe med The Dark Towers sykliske og drømmeaktige struktur som treffer meg, og som treffer meg spesielt godt fordi det er så mye informasjon i denne boka jeg husker fra senere, men ikke herfra. Ordene og setningene jeg for syv år siden husket som et løfte om noe større som kommer, slår meg nå ned i støvlene med en massivitet og en styrke, og selv om jeg leser den reviderte 2003-utgaven, er det ufattelig at mesteparten ble skrevet av en jypling.
Helvete, så bra denne boka er. Helvete som jeg gleder meg til hvert sekund av resten.
