mass market paperback, 206 pages
Langue : Dutch
Publié 30 octobre 2001 par Poema Pocket.
De scherpschutter ploetert voort door een geheimzinnige wereld. Hij wil maar één ding: wraak. Zijn doelwit, de man in het zwart, vlucht voor hem uit door een helse woestijn van zout en dodelijk kruid. Maar wordt hij wel opgejaagd? Of wordt de jager meegelokt naar waar zijn prooi hem hebben wil...
De Scherpschutter is het eerste deel uit De Donkere Toren-cyclus. Een cyclus waarmee Stephen King zijn eigen moderne versie van de queeste naar de graal heeft gecreéerd. Een idealistische zoektocht op een weg vol gevaren, zoals alleen Stephen King die kan beschrijven. --back cover
This book feels like a prologue to The Drawing of the Three and the epic to follow. I'll be honest: I'm not certain readers would be missing much if they skipped The Gunslinger entirely and relied solely on "The Argument" at the beginning of The Drawing of the Three to catch them up 🤷♂️
Fra den første gangen jeg leste The Gunslinger, husket jeg den som en røff bok, åpenbart skrevet av en nittenåring, upolert og uerfaren.
Jeg husket feil. Kanskje ble jeg farget av forordet til King, hvor han forteller om å være nitten år og uerfaren, men med store drømmer. Kanskje fulgte jeg ikke godt nok med mens jeg leste. Kanskje trengte jeg å lese boka på nytt med en viss kjennskap til personene, verdenen og historien. Kanskje (sannsynligvis) er det alt dette.
Det er noe med The Dark Towers sykliske og drømmeaktige struktur som treffer meg, og som treffer meg spesielt godt fordi det er så mye informasjon i denne boka jeg husker fra senere, men ikke herfra. Ordene og setningene jeg for syv år siden husket som et løfte om noe større som kommer, slår meg nå ned i støvlene med en massivitet og en styrke, og selv om jeg …
Fra den første gangen jeg leste The Gunslinger, husket jeg den som en røff bok, åpenbart skrevet av en nittenåring, upolert og uerfaren.
Jeg husket feil. Kanskje ble jeg farget av forordet til King, hvor han forteller om å være nitten år og uerfaren, men med store drømmer. Kanskje fulgte jeg ikke godt nok med mens jeg leste. Kanskje trengte jeg å lese boka på nytt med en viss kjennskap til personene, verdenen og historien. Kanskje (sannsynligvis) er det alt dette.
Det er noe med The Dark Towers sykliske og drømmeaktige struktur som treffer meg, og som treffer meg spesielt godt fordi det er så mye informasjon i denne boka jeg husker fra senere, men ikke herfra. Ordene og setningene jeg for syv år siden husket som et løfte om noe større som kommer, slår meg nå ned i støvlene med en massivitet og en styrke, og selv om jeg leser den reviderte 2003-utgaven, er det ufattelig at mesteparten ble skrevet av en jypling.
Helvete, så bra denne boka er. Helvete som jeg gleder meg til hvert sekund av resten.
